Pinto
Laboratorio Mediterraneo

«Som Odysseus har jeg landet i et land langt borte. Derav kom ideen om å lage et laboratorium for å formidle verdiene, ideologiene og drømmene mine i prosjektene jeg utvikler.»

Pinto Laboratorio Mediterraneo drives av Vincenzo Lauri. Etter masterutdanning i arkitektur og design ved Politecnico di Milano i 2001, flyttet han til Norge i 2002, hvor han har jobbet som sivilarkitekt siden. Han har lang erfaring med blant annet offentlig og privat planlegging, og spekteret av arbeider spenner fra samarbeid med Leger Uten Grenser til undervannsinstallasjoner. Han har en forkjærlighet for små rom, og tar med glede utfordringer med å finne gode løsninger og utnytte den tilgjengelige plassen best mulig. Lysdesign, logistikk og kostnadsanalyse er noe han legger stor vekt på i arbeidet sitt.

Etter 20 års erfaring bestemte Vincenzo seg for å fortsette gründervirksomheten som han først startet i Roma i 2009, ved å tilby konsulenttjenester, arkitektonisk design og planlegge studierereiser for bedrifter og private. Derav Pinto Laboratorio Mediterraneo.

“

Jeg begynte å studere arkitektur i de siste årene av et av de mest fascinerende århundrene: 1900. For et fantastisk fag. Design var sensorisk: blyanter, blekk, papir, lim og farger. Det ble fortsatt tegnet i skala. Hver tegning hadde dybde, ikke bare grafisk, men antropologisk og politisk. Jeg lærte disiplinen fra bøker og magasiner. Det var årene med postmodernisme og dekonstruktivisme. Jeg studerte Le Corbusier og ble betatt av arkitekturen til Zaha Hadid og Frank Gery. Jeg prøvde å reprodusere komplekse geometrier med de første CAD-programmene da jeg fortsatt hadde en telefon med ledning hjemme.

Rett før studiestart hadde Berlinmuren kollapset, og jeg, en ung student, drømte om Europa. En drøm som gikk i oppfyllelse da jeg kom til Norge med Erasmus-prosjektet. Hjemlandet til Munch, Sverre Fehn og Norberg-Schulz. Det var ikke rart for meg å studere på en møbeldesignskole, gitt min forkjærlighet for tverrfaglige studier. Ved Polytechnic i Milano hadde jeg deltatt på forelesningene til Enzo Mari og Achille Castiglioni. Jeg ønsket å bli som Giò Ponti: å prosjektere "superleggera" og "Pirellone" med samme naturlighet. Drømmer? Ja, uten tvil; men ikke bare! Også utopisk. I motsetning til drømmer forsto jeg at utopi ikke kan oppnås, men jeg har alltid prøvd å bruke det som et etisk håndløp, og dette har ført til at jeg har kollidert med ekstrem realisme og homogenisering.

Gjennom årene har jeg funnet en balanse og lært meg å designe på en global og ikke-formell måte; Jeg designer deler som ikke kan sees, som kan vare over tid, som kan repareres og ikke går av moten. For hvis det er sant at jeg som femti har gått av moten, vil jeg gjerne at tankene mine skal overleve mote gjennom designen min.